I aftenposten 5. januar 2012 er det et oppslag om en lege som er blitt klaget på av pasienten etter at han ga blodoverføring. Jeg har uttalt meg på generelt grunnlag. Men retter oppmerksomheten mot det etiske dilemmaet som oppstår når pasienter nekter behandling som kan være avgjørende for å redde livet til vedkommende.
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/–Vanskelig–la-en-pasient-d-6734638.html
Kort om de reglene som gjelder:
All behandling baseres på samtykke og pasientens valg, med mindre helsehjelp er avgjørende for å redde liv i en øyeblikkelig hjelp-situasjon eller det foreligger annet grunnlag for tvang, som for eksempel finnes i lov om psykisk helsevern. Utover disse situasjoner skal en syk persons valg om å ikke oppsøke helsetjenesten respekteres.
I akutte situasjoner der helsehjelp er helt nødvendig for å overleve eller å unngå alvorlig skade mv er det forutsatt at hjelpen skal gis uavhengig av samtykke, jf. helsepersonelloven § 7, noe som er begrunet i at helsepersonell skal slippe å bruke tid på å vurdere og å innhente samtykke.
Det er i samme bestemmelse vist til at pasientrettighetsloven § 4-9 som gir tre unntak fra denne hjelpeplikten. Det gjelder retten til å nekte blodoverføring eller å avbyte en sultestreik – når øvrige vilkår i bestemmelsen er oppfylt. I tillegg kan døende nekte livsforlengende behandling. Retten til å nekte akutt hjelp i diss situasjoner forutsetter at pasienten er over 18 år.
Ansvaret for leger og annet helsepersonell i slike situasjoner er knyttet til undersøkelseplikten. Det må undersøkes om behandlingsnekten ikke skyldes pasientens evne til å forstå sin egen situasjon på grunn av sykdom, alder, modning eller andre intellektuelle forutsetninger – og konsekvenser av behandlingsnekten. Pasienter kan nekte å motta blod eller blodprodukter og nekte å avbryte en pågående sultestreik når pasienten har en “alvorlig overbevisning” og er over 18 år.
Foreldre kan ikke nekte blodoverføring på vegne av sine barn. I denne situasjonen kan helsepersonellet iverksette behandling, uten å overføre foreldremyndighet til barneverntjenesten (slik ordningen var tidligere).
Det er ikke tilstrekkelig at pasienten plutselig bestemmer seg for dette uten noen begrunnelse. Det er heller ikke tilstrekkelig å levere et dokument som er underskrevet utenom behandlingssituasjonen, om at pasienten ikke ønsker blod.
Kravet til overbevisning tilsier at helsepersonell må forsikre seg om at pasientens er i stand til å fatte en slik beslutning og har forstått konsekvensene av den. Dersom blodoverføring nektes fordi pasienten ikke tror det er nødvendig for å overleve, er beslutningen tatt på uopplyst grunnlag om blod er avgjørende for å redde livet til pasienten.
Det at en pasient nekter blodoverføring kan også få betydning for hvilken behandling som kan tilbys på forsvarlig måte.
Om livsforlengende behandling:
Døende mennesker har rett til å motsette seg livsforlengende behandling. Begrepet døende er her et objektivt vilkår som innebærer at pasienten innen nærmeste fremtid vil dø, og at det ikke er utsikt til helbredelse eller bedring. I realiteten innebærer det en rett for pasienten til å hindre at ”dødsprosessen” forlenges gjennom behandling.
Er en døende pasient ute av stand til å formidle et behandlingsønske, skal helsepersonellet unnlate å gi helsehjelp dersom pasientens nærmeste pårørende tilkjennegir tilsvarende ønsker og helsepersonellet etter en selvstendig vurdering finner at dette også er pasientens ønske, og at det åpenbart bør respekteres.
Situasjonen kan være vanskelig å håndtere og utfordringen vil være å få klarhet i hvor rasjonelt standpunktet i realiteten er. Dersom man er i tvil om grunnlaget for å nekte blodoverføring – om vedkommende er overbevist – eller har innsikt i konsekvensen av sin beslutning, så kan behandling gis. Helsepersonell som redder liv, vil neppe komme i rettslig ansvar på dette grunnlaget.
For en alvorlig syk kan ønsket om å avslutte en smertefull behandling være gjennomtenkt, selv om konsekvensene blir et kortere liv. Når et gammelt og muligens døende menneske i sykehjem som motsetter seg overflytning til sykehus for akutt behandling reises spørsmålet om denne beslutningen skal respekteres. Dersom vedkommende er i en situasjon der akutt behandling behøves og det er høyst usikkert om vedkommende er døende bør pasienten gis slik behandling, men å gjennomføre en tvangsmessig flytning kan være mer tvilsomt.
At en person nekter livsforlengende behandling innebærer likevel at vedkommende skal gis annen forsvarlig omsorg og pleie.
Politikk, ledelse og jus 