Rettssaken mellom Legeforeningen og Spekter- hva forteller den?

Rettssaken i Arbeidsretten om Rikslønnsnemndas avgjørelse kan oppfattes på flere måter. Saken gjelder om nemnda har kompetanse til å fastsette unntaket fra aml. I så fall kan det bli umulig å si opp en avtale om å arbeide utover de grenser for arbeidstid som er satt i arbeidsmiljøloven.

Saken og argumentasjonen gir mye informasjon om hvilken ideologi som legges til grunn for hvordan sykehusene styres. Informasjonen ligger i tvistens tema og hva eier og arbeidsgiver vektlegger ved sin styring.

Det ble sendt et brev til Arbeidsretten rett før saken startet – fra Arbeidsdepartementet, om departementets syn på saken. Det var helt likt Spekters syn på saken: at nemnda kan videreføre tariffavtalen. Brevet fra kan være illustrerende for et hovedproblem med eierskapet for sykehus: at rollene som utøvende myndighet og eier blandes. Og at det er etablert et styringssystem som på mange måter bryter med alminnelige prinsipper for offentlig forvaltning.

Arbeidstvisten for Arbeidsretten er av flere grunner helt uvanlig og burde vært unødvendig, da ingen kan vinne i en slik situasjon. Men temaet sier mye om arbeidsmiljøpolitikken i sykehus – da det dreier seg om mer enn en vanlig interessekonflikt eller rettstvist.

Temaet for konflikten gir informasjon om hvordan samarbeid og avtaler oppfattes, om målet for eier- og arbeidsgiversiden om å drive sykehus med ensidige beslutninger – uten samarbeid og avtaler.  Det er unik i europeisk sammenheng. Målet burde i stedet vært å vurdere hva som er tema for samarbeid og hva som er tema for ensidig styring.

Denne tvisten synliggjør arbeidsgiverideologien for sykehusene – og hvilket spill det legges opp til som handler om alt annet enn tillit og samarbeid.

Hvorfor?

Arbeidsgiversiden har innrømmet at den er avhengig av en avtale med Legeforeningen som innebærer et samtykke til at leger kan arbeide mer enn det vernet arbeidsmiljøloven gir til enhver arbeidstaker. Et slikt samtykke har de fått. Men de velger å bruke det til å reformere legers arbeidstid utover det legeforeningen har gitt samtykke til. Arbeidsgiver står naturlignok fritt i å reformere arbeidstid innenfor egen styringsrett som er innenfor arbeidsmiljølovens krav til arbeidsgiver om vern.

Tvisten dreier seg om endringer av hvordan avtalen har blitt praktisert, selv om utgangspunktet er en avtale med Dnlf – og uten enighet med Dnlf, og det har pågått siden den første rettstvisten om hjelpeplaner fra 2011, og siden arbeidsgiversiden hadde bedt Arbeidstilsynet om å holde seg langt unna de avtalebestemte arbeidstidsordningene, da det var partene som eide disse. Det skjedde etter at Arbeidstilsynet hadde uttrykket bekymring over legers arbeidstid.

Det er innlysende at arbeidstid og andre ordninger uten det vernet arbeidsmiljøloven gir – ikke kan defineres uten enighet mellom partene, jf. avtale og samtykke. Det er også innlysende at andre arbeidsforhold kan ha stor betydning for mulighetene for slike avtaler og om de kan videreføres: for eksempel samarbeidsrelasjoner, stillingsstruktur osv. Det sier seg selv at i en situasjon med halvparten av legene i vikariater må det etableres et avtalebasert vern dersom loven skal settes til side, og endringer i sykehus kan få betydning for om avtalen bør endres. Men det er partene som må ta ansvaret for utvikling av avtaler.

Eier – helseministeren – hadde i 2010 lovet at også legene skulle få økt innslag av faste stillinger, da det ble ansett å være en fare for pasientsikkerheten at halvparten av legene er avhengige av korte vikariater. Arbeidsdepartementet ga klare signaler på at det var uholdbart. Men fikk klar beskjed av eier – at de ikke skulle blande seg inn blant annet som følge av at en enkeltlege hadde krevd fast stilling. Dette var en enkeltsak men ble brukt til å gjøre spørsmålet til et forhandlingsspørsmål. Den gang ble arbeidsdepartementet bedt om å holde fingrene av helsedepartementets fat: og som hovedsakelig ikke var begrunnet i det overordnede ansvaret som departement, men som eier av sykehusene.

I 2014 hadde eier og arbeidsgiversiden forutsatt at Legeforeningen måtte bruke hovedoppgjøret på å få normale ansettelsesforhold. I samme oppgjør ble det gitt et tydelig varsel om at holdningene til det avtalebaserte unntaket måtte endres. Riksmekleren formulerte inn at unntaket ble prolongert og forutsatte at partene måtte arbeide samme om å løse de utfordringer som hadde oppstått. I 2016 var lite gjort, og temaet førte til norgeshistoriens lengste sykehusstreik.

Et paradoks er at eier og arbeidsgiversiden legger ensidig styring på en avtale – uten å se at forutsetningene for avtalen brytes og at den settes i spill til tross for at sykehusene er  avhengig av avtalen.

Et annet paradoks er at arbeidsgiver verken ser seg tjent med faste stillinger eller samarbeid når det legges opp til arbeid i henhold til en avtale, og 19 timers vakter.

Eiers- og arbeidsgivers ideologi for sykehusene bryter dermed med grunnleggende forutsetninger for å kunne drive risikovirksomheter på en forsvarlig måte.

Et tredje paradoks er at eier av sykehusene – staten – gjennom arbeidsdepartementet griper inn i denne rettssaken med brev til Arbeidsretten. Da har vi en situasjon med sammenblanding av rollen som utøvende myndighet, eierrollen og rollen som overordnet Arbeidsretten. Professor i arbeidsrett og tidligere leder for Arbeidsretten mener dette er oppsiktsvekkende.

Rettstvisten er spesiell og resultatet av denne grunn usikkert. Resultatet av å styre med konflikt er mer forutsigbart. Å styre sykehusene med konflikt gir bare tapere og er en kostbar styringsform som kan gi kortsiktige økonomiske konsekvenser, men høy risiko og høye kostnader på sikt. Eier gjør lite for å endre denne arbeidsgiverpolitikken som vil svekke sykehustilbudet gradvis.

Brevet fra departementet til Arbeidsretten gir informasjon om styringsideologien, at det anses akseptabelt å blande det utøvende myndighetsansvar med eierskap for sykehusene. Professor i arbeidsrett og tidligere leder for Arbeidsretten har med rette kalt dette oppsiktsvekkende.

 

Han viser til at det er meget spesielt at departementet involverer seg i en verserende sak i Arbeidsretten,  og at det aldri har skjedd før. Og tilføyer at departementet dessuten villeder retten da det prinsipielle spørsmålet ikke er så klart som departementet fremstiller. Dessuten viser han til at det er uriktig at man ikke kan stilles spørsmål ved Rikslønnsnemndas kompetanse og at det er spesielt at departementet gir seg inn på å tolke den bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 10-12 fjerde lett som er et sentralt tvistepunkt i saken. I brevet skriver departementet at lønnsnemdloven må forstås slik at «Rikslønnsnemnda har den samme kompetansen som partene selv til å fastsette innholdet i tariffavtalen». Han viser til at lovgivningen kan sette grenser for nemndas kompetanse, noe også arbeidsdepartementet burde vært kjent med. En dom fra 1980 er et eksempel på at Arbeidsrettens overprøvde Rikslønnsnemnda.

På denne bakgrunnen er det uforståelig at arbeidsdepartementet sendte brev til Arbeidsretten. Det hadde vært langt mer forståelig dersom den sendte brev til partene i forbindelse med spørsmålet om midlertidige stillinger og hvordan loven kan forstås.

Rollesammenblanding: Hvem er det da som kan ta det utøvende myndighetsansvaret?

I flere saker de siste 10 årene er det grunn til å stille spørsmål ved om departementet skaffer seg tilstrekkelig informasjon om utfordringene i sykehusene og om  arbeidsgiverideologien som er innført i sykehusene. Det gir grunn til å stille spørsmål ved om departementet kun tar eierrollen og identifiseres med Spekter og De regionale helseforetakene, og ikke den viktige rollen som departement og utøvende myndighet.

Dersom denne rollen ikke tas, kan det gi alvorlige konsekvenser for pasienttilbudet – da uforsvarlige systemer ikke får korrektiver av eier. Det gir i tillegg svikt i mulighetene for politisk styring av sykehusene da kunnskapen om sykehusene ikke når utover klinikken.

Bivirkninger av å tape maktbalanse er mangel på innsyn, transpars, og offentlig debatt, og at det skapes grobunn for nettverksstyring og korrupsjon. I følge transparecy er helse en utsatt sektor og styringssystemet er av stor betydning.  Det betyr at for mye av styringen av sykehusene skjer under departementet og i andre systemer enn det styringssystemet som er etablert i Norge.

Nettverksstyring?

Denne saken, sammen med tidligere hendelser, gjør det nødvendig å stille spørsmål om sykehusene i realiteten styres av et usunt nettverk som påvirker departement og eier på en ensidig måte. Og der ytelser og gjenytelser i form av politiske gevinster, verv og honorar, og personlig «omdømmebygging» har fått større betydning enn forsvarlig og åpen styring av sykehustilbudet.

Nettverksstyring kjennetegnes av lukkede systemer og med unison enighet, altså motsatt av åpenhet og debatter som er grunnpilaren i et demokrati.  Det å være en kritisk røst, kan få en høy personlig kostnad, som ansatt, direktør eller styrerepresentant for regionene og sykehusene. Når styrereferater gjennomgås er det oppsiktsvekkende enighet om kontroversielle spørsmål og styresaker, noe som kan bidra til kostbare svikt , for eksempel leverandøravtalen i Sør Øst, og uforsvarlige vedtak. AV styrerepresentanter må det forventes spørsmål når saker ikke er opplyst, diskusjon og at også eierrepresentanter dissenterer. Det siste har ikke skjedd. Styrearbeid preget av kunstig lojalitet til nettverket gir kostbar drift på bekostning av personlige fordeler, blant annet om andre oppgaver i statens tjeneste.  Et autoritært og lukket  styringsnettverk å gjøre, et system som i liten grad harmonerer med grunnleggende krav til åpenhet og offentlig debatt.

Det haster med at eier snart tar ansvar for de alvorlige bivirkninger denne styringskulturen viser seg å gi, og det bør startes med å etablere et system med åpenhet og offentlig innsyn  – og en arbeidsgiverideologi som understøtter de politiske mål som er satt for sykehusene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I

 

 

Advertisements

Ny mindretallsregjering

Nå er H og Ap omtrent like store og har lik politikk i viktige spørsmål, med unntak for i skattespørsmål. I regjering på hver sin vakt har de vist at det ikke skiller mye. Symbolverdien i å øke skatter kan oppfattes negativt hos velgere dersom ikke mer gjøres for å redusere kostnader. Høy sysselsetting er et viktig felles mål nå som vi er blitt «sykest» i Norden. At partiet ikke klarer å skille seg noe særlig fra H gjør det vanskelig for Ap å komme tilbake til gamle tall. Jonas Gahr Støre har gjort en formidabel jobb i de store debattene, men velgerne kan ha reagert negativt på svartmaling kort tid etter egen regjeringsperiode og på den intensive jakten på Listhaug. Det er enighet mellom Ap, H og FrP om hovedlinjene i innvandringspolitikken. I stedet for å få frem egen politikk ble det brukt symboler for å markere et skille mot FrP. Det førte til at Ap mistet stemmer til FrP og til SV.

Da Listhaug pekte på noen utfordringer med segregering og ble hun brått et symbol på hatretorikk. I følge professor i retorikk kunne ikke Listhaug bebreides for slik retorikk men det ble gjentatt gang på gang. Trond Giskes offensive angrep med retoriske grep om innvandring, en politikk det er bred enighet om, virker lite troverdig på mange. Det er ikke lenge siden Jens Stoltenberg tok opp spørsmålet om internering.

Med den største migrasjonen siden verdenskrigen har vi fått et felles problem i Europa og USA, med høyreekstremisme og med terror. Det må bekjempes. Det får motsatt virkning om diskusjoner om faktiske utfordringer med migrasjon og segresjon blir belagt med tabuer.

I helsepolitikken er det også lite som skiller H og Ap, men Ap 12 milliarder men uten å si noe om hvordan det blir «omsatt» til bedre helsetjeneste. Og trenger vi to protonmaskiner, en i Bergen og en i Oslo til to milliarder? Neppe. Vi trenger at enhver føler trygghet ved sykdom og behov for pleie.

Senterpartiet har både vist at sentralisering ikke bør være et mål og at nærhet har en verdi, og med kunnskap om faktiske utfordringer i helse.

Er det mulig for politikere å love trygghet for at kronikere, eldre og andre med behov for seng og omsorg, dersom kostnader til drift og store investeringer behandles i samme budsjett? Erfaringer så langt er at det kuttes i pasienttilbudet for å oppnå ressurser til sykehusbygg. Alle store investeringer bør ha en langsiktighet som ikke forutsetter et dårligere pasienttilbud, også i form av riktige størrelser på sykehus. Senterpartiet har pekt på disse utfordringene.

De små partiene får større betydning og setter dagsorden. Senterpartiet er det største blant sentrumspartiene, omtrent som på Bortens tid, men da var samarbeidet rettet mot Høyre. Det gir grunnlag for nye samarbeidsrelasjoner.

I norsk politikk er kanskje det viktigste spørsmålet hvordan landet styres innenfor ulike områder. Frank Aarebrot pekte på utfordringer med styringssystemet. Det handler om hvordan politiske mål og løfter blir til bedre tjenester for befolkningen. Hvem er det som egentlig bestemmer med dagens styringssystemer.

Avstanden mellom politiske mål og faktisk virkelighet har økt. Makt er flyttet fra Stortinget og til administrasjon. Vi bør kunne forvente at politikere har oversikt og interesse av å diskutere disse viktige utfordringer.

Årets valgkamp er den svakeste på mange år. Det bør ikke være tilstrekkelig for å få tillit og troverdighet at det benyttes retorikk uten forankring i politiske saker og mål. Vi trenger visjoner og planer basert på faktiske utfordringer og ikke politikk som er dominert av evne til å manipulere.

Snart er det alvor og vi må gjøre mer med klima og med migrasjonen, samtidig med at velferdsutfordringene øker. Da må vi ha flere gründere, flere i arbeid og færre som er avhengig av inntekt overført fra andre. Det kan gi nye spenninger i politikken.

Helsedirektorates rapport: Er pasientjournaler offentlige dokumenter?

Endelig har  Helsedirektoratet avgitt sin rapport til helse-og omsorgsdepartementet om pasientjournaler og offentlig innsyn. Direktoratet går inn for at pasientjournaler skal være beskyttet mot offentlig innsyn, men hevder samtidig at de ikke er det i dag. Det vil si at enhver kan begjære innsyn i pasientjournaler og at pasientens råderett over innsamlede opplysninger dermed er begrenset. Pasienten kan motsette seg at opplysninger deles med behandlere, men ikke at en anonymisert journal deles med hvem som helst som henvender seg for innsyn. Det er selvfølgelig feil. Verdien av anonymisering i en slik situasjon er dessuten begrenset.

Direktoratet har i presentasjonen av rapporten gitt en begrunnelse som stemmer godt med dagens rettstilstand: «Relasjonen mellom pasient og helsepersonell bygger på tillit og pasientene må være trygge på at opplysningene de gir til helsetjenesten blir behandlet konfidensielt i alle situasjoner. Behandleren er avhengig av god informasjon fra pasienten for å gi forsvarlig helsehjelp.» Dette utgjør statens forpliktelse for pasientjournaler og helseopplysninger, men i rapporten er ikke dette behandlet som en rettslig norm.

Utgangspunktet for rapporten og presentasjonen av jussen bærer preg av å være forsøk på å tilpasse rettstilstanden etter et politisk ønske. Men er det egentlig et politisk ønske å skape uttrrygghet om pasientjournaler? Uansett kan det forklare hvorfor essensielle sider av problemsstillinger er utelatt og mangelfullt behandlet i rapporten. Stortinget har nylig uttalt seg om behovet for å beskytte journalopplysninger i tilknytning til pasientjournalloven. Dessuten er det ingen praksis for at journalister og andre ber om innsyn i pasientjournaler. I den viktige avsløringen til VG ble tvangsprotokoller benyttet, som er noe annet. Dessuten kan det tenkes unntak for passienter som ikke er i stand til å ivareta egne interesse, uten at den alminnelige beskyttelse som gjelder andre skal endres.

Tilbake til rapporten. Når det gjelder jussen som behandles for å besvare det aktuelle spørsmålet viser jeg til forrige blogginnlegg har jeg lenket til en kronikk av professor Aslak Syse og meg, om hvordan dette spørsmålet er regulert.

Et viktig utgangspunkt er at alle opplysninger som samles inn i helsetjenesten ikke er regulert likt eller skal behandles likt. Nyansene begrunnes i hva de omfatter, hvordan de samles inn,  risiko for integritetskrenkelser.

Det at pasientopplysninger skal dokumenteres uten samtykke, er i tillegg et viktig rettslig moment for hvilke krav som må stilles til hvordan disse opplysningene skal oppbevares og deles, se helsepersonelloven § 39 og 40. Det at pasientjournaler er særskilt regulert uavhengig av om det er offentlig eller privat helsetjeneste er et annet moment, som viser at det er andre hensyn ved dokumentasjon av pasientopplysninger enn ved offentlige handlinger. En tvangsprotokoll har et offentlig preg, i motsetning til en pasientjournal som primært er et arbeidsdokument mellom behandlere og for pasienten med mål om kontinuitet og forsvarlighet i behandlingen av pasienter.

Dette poenget er ikke med i betenkningen. og da er det vanskelig å beskrive og drøfte de juridiske reglene.

De viktigste reglene er ikke behandlet i rapporten. Det omfatter de overordnede reglene som gir anvisning på hvordan lover må forstås ved tvil og dersom de ikke hver for seg, her offentlighetsloven og pasientjournalloven, kan identifisere de viktigste juridiske vurderingstemaer.

De overordnede reglene er menneskerettighetene i Grunnloven, etter grunnlovsrevisjonen i 2014 og EMK art. 8 og menneskerettsloven som sier noe om forholdet mellom EMK og offentlighetsloven og helselovene. Grunnloven ble endret lenge etter lovgivningen det siktes til, for det andre har den høyere rang enn lover og nedfeller noen viktige prinsipper som nettopp er viktig å få med seg når nye rettspørsmål som lovgiver ikke har tenkt på, skal løses. Det må tas stilling til innholdet i disse forpliktelsene og hvordan de skal anvendes når offentlighetsloven skal fortolkes. Det er her de viktigste prinsippene ligger.

Direktoratet makter riktignok å  behandle ytringsfriheten i Grunnloven § 100 og sier noe om betydningen av denne når lovene skal fortolkes. Når Grunnloven § 102 som behandler statens forpliktelse til å beskytte den enkeltes privatliv, se rapporten på side 27, skjærer det helt ut. Denne bestemmelsen gis ingen plass i rapporten og fortolkes feil, til tross for at det er her prinsippene er nedfelt som kan løse det aktuelle rettslige spørsmålet. Det er dessuten nær sammenheng mellom Grunnloven § 100 og § 102 som ivaretar mange av de samme formål. Sagt på en annen måte: dersom staten ikke makter å beskytte folks privatliv reduseres også  ytringsfriheten.

Det er selvfølgelig ikke slik det påstås at denne bestemmelsen har begrenset aktualitet fordi det finnes noen lover om taushetsplikt. Grunnloven § 102 gir sammen med EMK art. 8 en anvisning på statens ansvar for å beskytte sensitive opplysninger som i høyeste grad gjelder helseopplysninger i pasientjournal, og som har stor betydning når lovene skal anvendes.

Statens ansvar for å beskytte sensitive opplysninger kan anses som en av de viktigste overordnede juridiske problemsstillinger når det skal tas stilling til offentlighetslovens anvendelse på pasientjournaler. Grunnloven § 102 må vurderes sammen med EMK art. 8, og forholdsmessighetsprinsippet, og menneskerettslovens forrangsprinsipp i §§ 2 og 3. Med menneskerettsloven har lovgiver bestemt at EMK som menneskerettighet har forrang foran norske lover, slik at det må tas stilling til innholdet i disse bestemmelsene. Det foreligger flere relevante rettsavgjørelser fra EMD som ikke er omtalt i rapporten. I disse dommene er det klart at man ikke kan basere seg på at norske lovbestemmelser er utviklet i takt med menneskerettighetene. Menneskerettighetene skal benyttes direkte, og ikke slik det legges opp til i rapporten.

I en forholdsmessighetsvurdering er risikoen for integritetskrenkelser et relevant moment, sammen med nytteverdien med inngrepet, som her er å gi offentlig tilgang til anonymiserte pasientjournaler. Ansvaret for å beskytte private opplysninger går lenger enn å vedta taushetsplikt. Den omfatter også faktisk tilgang og risiko med behandlingen av opplysningene,.

Den nye personvernforordningen bygger på EMK og stiller langt tydeligere krav til integritetsvernet enn tidligere. Dette har ikke helsedirektoratet hensyn til. Det betyr at brudd på EMK kan være brudd på personvernforordningen. Denne forordningen gjelder direkte som norsk lov.

Det er derfor ikke tilstrekkelig å kun forholde seg til ev. lovendringer. Dersom behandling av helseopplysninger skjer i strid med forordningen, kan det danne grunnlag for straff (høye bøter) uavhengig av om spørsmålet er behandlet i norsk lov.

Denne betenkningen gir noen nyttige redegjørelser for noen regler, men mangler det mest vesentlige for å makte å konkludere riktig.

Konklusjon

Pasientjournaler er i dag beskyttet av et sett med rettsregler, der de overordnede rettsreglene har stor betydning.  Konklusjonen er at det ikke er en alminnelig offentlig tilgang til folks pasientjournaler. Det gjelder uavhengig av om pasientjournaler er unntatt i offentlighetsloven.

Det er dermed opp til pasienten om pasienjournalen skal leveres til media, og ikke opp til helsetjenesten. Av pedagogiske grunner kan forslaget til Helsedirektoratet være klokt: at det synliggjøres at pasientjournaler er unntatt. Dette innebærer ingen endring av rettstilstanden.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Er pasientjournalen et offentlig tilgjengelig dokument?

Helseforvaltningen bruker betydelige ressurser på å utrede om pasientjournalen er et offentlig dokument etter offentlighetsloven. Det vil si spørsmål om enhver skal kunne kreve offentlig innsyn i en persons pasientjournal – og at det må gis et svar på en innsynsbegjæring innen tre dager, som kan være offentlig innsyn etter at en person i helsevirksomheten har lest journalen og «anonymisert» den, før utlevering. En betenkning fra helsemyndigheten forteller om hvordan spørsmålet vurderes. Den har neppe noen rettslig relevans som rettskilde, men helsemyndighetene kan velge å skape klarhet i den rettslige situasjonen, basert på gjeldende forståelse og rett.

Dersom det fremmes et lovforslag vil det kunne skapes offentlig debatt om verdier og reguleringer. Her er et bidrag til hvordan pasientjournalen i dag er regulert og de mest sentrale rettskilder.

Hva er pasientjournalen?

Pasientjournalen er etterhvert et register med omfattende helseopplysninger og betroelser om en person/pasient, dokumentert uten samtykke fra den det gjelder i en pasientjournal, i henhold til et pålegg i hpl. §§ 39 og 40.

Begrunnelsen for at pasientjournalen aldri har vært regnet som et offentlig dokument eller blitt praktisert som et offentlig dokument er:

Identisk med begrunnelsen for pålegget om å dokumentere å lagre  helseopplysninger uten samtykke: Hensynet til forsvarlighet i behandlingen og tilsynets kontroll med behandlingen.  Forutsetningen er at pasientopplysningene beskyttes i henhold til taushetsplikten og etter Grunnloven § 102.

Et sett av regler – som står i direkte motsetning til offentlige hensyn – men som beskyttes av Grunnloven – gjør pasientjournalen til et dokument pasienten selv har betydelig råderett over. En råderett som begrenser andres tilgang i alminnelighet, og offentlig tilgang, og som bidrar til å definere pasientjournalens rettslige status. Grunnloven § 102 regulerer statens ansvar for å beskytte opplysninger, og der opplysninger behandles uten samtykke fra den enkelte, vil staten ha et større ansvar.

Det kan benyttes mange eksempler som illustrerer journalens rettslige karakter og opplysningenes karakter. Det graderte integritetsvernet tilsier at tilgangen til opplysningene skal begrenses og beskyttes, for å hindre krenkelser og skade. En journal består av mange identifiserende opplysninger uavhengig av om den er anonymisert.  Utlevering av en hel journal gir gode muligheter for identifisering (jf drapet i Follo for noen år siden, der politiet hadde levert en anonymisert journal til VG etter en avdød, som fort ble identifisert)). Dessuten vet ikke helsetjenesten hvilke opplysninger den som begjærer innsyn, sitter med.

Skadeevnen kan illustreres med et par eksempler. En muslimsk jente som hadde tatt abort, opplevde at noen hadde fått urettmessig tilgang til opplysningene, noe som fikk alvorlige konsekvenser. En HIV smittet sykepleier opplevde at opplysningene hennes i journal lå tilgjengelig for andre. Uten at det forelå kunnskap om at noen hadde fått tak i disse opplysningene, ble Finland dømt for brudd på EMK art. 8.

Helsetilsynet skal normalt ikke innhente hele pasientjournaler, og er avskåret fra å innhente helsepersonells pasientjournaler ved tilsyn i henhold til hpl. § 30, av samme begrunnelse. Pasientjournalen og pasientopplysninger skal beskyttes og pasienten skal ha informasjon om hvem som får tilgang til disse opplysningene.

Offentlighetsloven og offentlige interesser

Offentlige dokumenter kjennetegnes av at det er offentlige interesser som skal ivaretas og at disse interessene er mer tungtveiende enn private interesser.

Selv om den nye offentlighetsloven benytter journalbegrepet (og sikter da til postjournal), og «bordet fanger», om alt som ikke er unntatt er offentlige dokumenter innenfor en offentlig tjeneste, bør svaret likevel anses opplagt. I følge professor Ørnulf Rasmussen i Bergen er det aldri spørsmål om å vurdere offentlig tilgang, da pasientjournalen er et intern dokument i organet etter § 14. Ved universitetet i Oslo har vi i Dagens Medisin og Aftenposten gitt en begrunnelse for hvorfor det ikke er rettmessig å gi offentlig tilgang til pasientjournaler. Ved helserettsutdanningen i Lillehammer (Høyskolen i Innlandet) råder samme oppfatning. Diskusjonen og tvilen er derfor begrenset til myndighetsorganer.

En betenkning over spørsmål forutsetter en bred tilnærming til de aktuelle rettskildene. En jurist som ser seg blind på ordlyden i offentlighetsloven, uten å se nærmere på andre reguleringer og rettskilder, og de overordnede verdiene staten er pålagt å beskytte, har et mangelfult grunnlag for vurderinger og konklusjon. En viktig del av den juridiske skolering er å se rettskilder i sammenheng og de underliggende verdier som skal beskyttes og avveies, ikke å lese lovtekst isolert sett.

I forarbeidene til offentlighetsloven og Soria Moria-erklæringen, kommer disse verdiene godt frem, da det vises til behovet for offentlig tilgang og innsyn avveiet mot beskyttelsen av den enkeltes private liv. Begge deler er grunnleggende i et demokrati og kommer til uttrykk i Grunnloven § 100 og Grunnloven § 102. Det er disse verdiene det aktuelle spørsmålet handler om, der det kan vises til disse forarbeidene, Grunnloven og internasjonale forpliktende konvensjoner, der SP. art 17 og EMK art 8, står sentralt og har forrang over norsk lov, som offentlighetsloven, ved kollisjon, jf. menneskerettsloven § 3. Menneskerettsloven har som følge av forrangsbestemmelsen stor betydning ved tolkning av norske lover. En juridisk betenkning om det aktuelle spørsmålet må inneholde disse perspektiver og vurderinger. Av denne grunn kan ikke dette spørsmålet utelukkende avgjøres etter ordlyden i offentlighetsloven.

Dersom et direktorat eller department kommer med en fortolkning, blir det et spørsmål om hvilken rettslig vekt denne fortolkningen har. I sin alminnelighet har slike uttalelser og forvaltningspraksis lav rettslig vekt. Høyesterett har nyansert dette i dommen som omtales som «skygge», men det gjaldt trygderetten og kravet til fasthet og konsistens.

Juridisk teori  (juridiske fortolkninger fra  akademia) har relevans, og vektlegges av domstolene, som en rettskilde, men det er variasjon også her. I dette spørsmålet, der det handler om noen grunnleggende rettslige perspektiver, er det mange andre tyngre rettskilder.

Et tenkt eksempel er at Høyesterett tar stilling til spørsmålet i en rettstvist, noe som vil veie tungt som rettskilde.  Da Høyesterett behandlet spørsmålet om en pasient hadde innsynsrett i egen journal i 1977, ble ikke offentlighetsloven benyttet direkte, men de ble gitt uttalelser som siden har ført til kodifisering av pasientens rettigheter til innsyn, og siden en styrket råderett. Denne rettigheten star i direkte motsetning til at helsetjenesten kan gjøre pasientjournalen offentlig tilgjengelig.

En avgjørelse fra Høyesteretts om at pasientjournalen kan gjøres offentlig tilgjengelig, vil dessuten få betydning for flere rettsregler om pasientjournalen. Den vil danne grunnlag for å endre reguleringer og forståelsen av reguleringene av pasientjournaler i lys av GDPR, personvernforordningen, og Grunnloven § 102. Fra mai 2018 skal personvernforordningen gjelde som norsk rett.

En konklusjon fra Høyesterett om å gjøre pasientjournalen offentlig tilgjengelig har derfor betydelige ringvirkninger, uavhengig av anonymisering.

Flere virkninger vil inntre dersom pasientjournalen skal endre sin karakter, og defineres som offentlig tilgjengelig dokument.

For det første blir det et spørsmål om pasienter da har rett til å slette opplysninger om seg selv i journalen fortløpende,  for selv å ta ansvaret for å redusere risikoen med at hele journalen blir utlevert. Om et pålegg om å dokumentere i en pasientjournal som anses som et offentlig tilgjengelig dokument, er gydlig og forholdsmessig, blir et viktig

Spørsmålet om pasientjournalens rettslige karakter var antakelig så opplagt at det ikke er tatt inn på listen i offentlighetsloven over unntak. Arbeidet i Helsedirektoratet viser at det nå bør gjøres, for å unngå ytterligere usikkerhet om pasientjournalens rettslige karakter. I motsatt tilfelle er det skapt en usikkerhet om hvordan helsetjenesten beskytter pasientjournaler og det er duket for rettstvister. Jeg nevnte problemsstillingen for noen av mine nordiske kollegaer nylig, noe som skapte muntrasjon. Det kan derfor anses som en særnorsk problemsstilling.

Det alvorlige med å bryte med en mangeårig praksis som innebærer at pasienten selv velger om en pasientjournal skal leveres ut, vil forstyrre muligheter for å benytte journalen til kvalitetssikring, persontilpasset medisin og andre sekundære hensyn, da pasienter med personvernforordningen i hånd vil kreve sletting – og ev. at pasientjournalen kun er medbrakt, egenjournal, slik det ble foreslått og tatt inn i helsepersonelloven i 1999.

Hvorfor har denne problemsstillingen kommet nå? 

Spørsmålet kom opp etter at VG brukte tvangsprotokoller for å avdekke ulovlig tvangsbruk høsten 2017. Et viktig journalistisk arbeid. Uten tilgang til tvangsprotokollene hadde det vært vanskelig å avsløre ulovlig tvangsbruk. Et relevant spørsmål er om tvangsprotokoller er det samme som pasientjournal og om det er et offentlig dokument.

Tvangsprotokoller er et annet type register, da det omfatter flere pasienter og vedtak om tvang som skal sendes eksternt for kontroll. Det kan ikke sammenlignes med pasientjournalen som omfatter hele pasientens sykehistorie og betroelser.

Det kan heller ikke anses som et tungt argument at alle pasienters råderett med egne pasientjournaler skal begrenses fordi noen få ikke selv kan ta stilling til en utlevering.

Det er som sagt en helt ny problemsstilling. Ingen helsevirksomheter har innrettet seg slik at pasientjournaler er et offentlig dokument, tvert i mot. Det fremgikk av forarbeidene til tidligere offentlighetslov at pasientjournaler var unntatt, og siden er det kommet flere regler som forsterker pasientens rettigheter og på samme måte svekker helsetjenestens muligheter for å disponere over pasientjournaler. Utviklingen har til tross for ny offentlighetslov styrket pasientens egen kontroll med pasientjournalen, gjennom at det kan kreves at opplysninger slettes.

Pasientens rettigheter til å ha en viss kontroll med pasientjournalen, vil i normale tilfeller være i kollisjon med en offentlig forvaltning av journaler. Det finnes noen unntak der pasienter ikke selv er i stand til å ivareta egne interesser, men da vil annen informasjon kunne innhentes, og andre bidra i å ivareta pasientens interesser.

Utlevering av pasientjournaler til enhver som begjærer innsyn, vil som hovedregel være i direkte konflikt med pasientens interesser, da det gjelder omfattende opplysninger som gir stor risiko for identifisering, og fordi pasienten fratas mulighetene for kontroll med hvilke opplysninger den som begjærer innsyn sitter med.

 

 

Dersom det skal ha en hensikt å definere pasientjournalen som et offentlig tilgjengelig dokument, må det bety at den som hovedregel kan leveres ut. I motsatt tilfelle vil en slik regel kun være egnet til å skape byråkrati og usikkerhet om pasientens rettigheter til integritetsvern krenkes. I en forholdsmessighetsvurdering etter Grunnloven § 102, er det lite tvil om at de stadig større pasientjournaler inneholder opplysninger av en slik karakter at pasientens råderett må gå foran offentlige interesser. Det må være opp til pasienten selv om opplysningene deles.

 

I Aftenposten og i Dagens medisin har professor Aslak Syse og jeg skrevet om statens ansvar for å beskytte pasientjournaler som du kan lese her.

Enhver i Norge skal ha visshet for at helsetjenesten kan oppsøkes, og at det trygt kan gis dypt private opplysninger, informasjon som er skambelagt, eller som man av andre grunner ikke ville formidlet i andre sammenhenger. Det skal være trygghet for at betroelsene, prøvesvar og andre opplysninger ikke dukker opp i andre sammenhenger, blant kjente og ukjente, og at det ikke brukes som et «pressmiddel», slik vi nå ser i enkelte land. Uten denne tilliten begrenses mulighetene for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, å avverge smittsomme sykdommer mv.

Helsepersonell er pålagt å dokumentere pasientopplysninger i journal, og helsepersonell, helsevirksomheter og staten, skal beskytte disse opplysningene, med utgangspunkt i en straffebelagt taushetsplikt. Beskyttelsen av sensitive opplysninger er nødvendig for at den enkelte våger å delta i samfunnet og for demokratiet, og er fra 2014 beskyttet av Grunnloven § 102. Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen dømte Finland i 2008 for brudd på denne plikten ved at pasientjournalen var for tilgjengelig for andre ved et sykehus, og uten at det kunne påvises at noen hadde lest journalen. Det gir et signal om betydningen av statens ansvar, og at det ikke er tilstrekkelig med «formelle ordninger» dersom realitetene ikke ivaretas, slik vi nylig har sett i Helse Sør Øst.

Pasientjournalen omfatter sykehistorien til pasienten (én pasient – én journal) og er en egen «digital mappe».. Pasienten har sterk råderett over denne mappen, ved å ha rett til innsyn, til å kunne kreve retting og sletting, og ved å be om at opplysninger «lukkes» og ikke deles. Pasientjournalers rettslige status er vurdert i lovgivning og i rettsavgjørelser. Høyesterett fastslo i 1977 at pasienten hadde innsynsrett i egen journal. Før denne rettsavgjørelsen ble journalen oppfattet som et rent arbeidsdokument for helsetjenesten.

I dommen benyttes analogi fra forvaltningsloven og offentlighetsloven, men lovene benyttes ikke direkte. «Jeg nevner her at forvaltningslovens oppbygging og store deler av regelsettet passer dårlig for de fleste av de avgjørelser som nedfelles i en sykejournal. Hva offentlighetsloven angår, er dens primære formål å sikre allmennheten rett til dokumentinnsyn, og det er derfor mindre nærliggende å se hen til denne lov når det skal avgjøres om en pasient har krav på innsyn i egen sykejournal. Jeg finner også at Justisdepartementets uttalelse om interne arbeidsdokumenter og dets begrunnelse i Ot.prp. nr. 3 (1976-77) side 75-76 for å unnta dem fra innsynsrett er mindre treffende når det gjelder sykejournaler.» (Se Rt. 1977 s. 1035, på side 1041). Det gjaldt ikke allmennhetens innsyn, men den enkelte pasients innsyn.

Det er pasientens interesser som står i fokus, og muligheter for forsvarlig helsehjelp, ikke offentlige eller økonomiske interesser. Helsepersonell har noen opplysningsplikter, som ikke gjelder innsyn i journal, men utlevering av opplysninger til barnevern ol., etter konkrete vilkår regulert i lov.

 

Risikabel styring av helseforetakene  

De siste årene er det mange eksempler på at det treffes vedtak i de regionale helseforetakene etter en lukket prosess, uten innhenting av nødvendige risikovurderinger, og med en høy kostnad og høy risiko, for pasientene og behandling av pasientinformasjon. 

Helse Sør Øst har brukt PWC, som allerede er oppdragstaker for regionen, til å granske milliardavtalen med HPE. Den viser at samme feil gjentas, og nå med milliarder i spill og pasientopplysninger til nesten tre millioner innbyggere: risikovurderinger ble ikke etterspurt eller levert som grunnlag for beslutningen. Ganske oppsiktsvekkende med tanke på at kontrakten er på flere milliarder kroner. 

For vel ett år siden ble leverandøravtalen anbefalt. Helse Sør Øst valgte å ikke innhente risikovurderinger eller vurdere avtalen helhetlig til tross for advarsler. Her er nyheten for ett år siden om et vedtak mange mente ikke var tilstrekkelig opplyst. I dag er det erkjent av de samme aktører etter å ha blitt presset av NRK fra skanse til skanse. 

Det gjelder også når det vedtas å legge ned pasienttilbud, kutt i driften osv. Og ved inngåelse av avtale im klinisk overflate ble det brukt nesten 300 millioner på et prosjekt som ble skrinlagt. 

Samtidig sitter de samme direktørene og avviser livreddende helsehjelp fordi den koster for mye, selv om alle andre nordiske land har gitt tilbudet til sin befolkning. 
Det er åpenbart for de fleste at det er for stort handlingsrom til feil og sløsing på det regionale nivået, og for trangt handlingsrom der sykehustjenestene gis. Vi har et «byråkrati» med en høy kostnad, som dels er skjult, da sykhusene står som «forbrukere» av disse ressursene og ikke de regionale helseforetakene. Bokføringen skjuler viktige fakta om et dysfunksjonelt styringssystem.

Det er kjennetegn ved helseforetaksmodellen som skaper en skyhøy risiko, en risiko vi ikke kan akseptere i virksomheter av stor betydning for befolkingen og hvor det er behov for det motsatte: å øke sikkerheten for pasienter og å hindre korrupsjon og sløsing. 
Det kan pekes på tre faktorer: 

1. Styrene og direktørene kjenner ikke til virksomhetene og virkningen av vedtak. Og er for lite opptatt av risiko og risikostyring. I den aktuelle saken med outsourcing av leverandøravtaler har verken styret eller ledelsen etterspurt risikovurderinger, til tross for advarsler fra ansatte. 

2. Vedtak opplyses ikke tilstrekkelig  gjennom nødvendige prosesser mot de relevante fagmiljøene- og begrunnes ikke. Det er lukkede prosesser før viktuge avgjørelser. Ofte er det forslag fra et konsulentfirma som utgjør grunnlaget. 

3. Ansattes kompetanse brukes ikke og det lyttes ikke til ansatte som både kjenner situasjonen og har ekspertisen. Selv om ansatte tar belastningen med høylydte advarsler, gjør det lite inntrykk. Det er eksempler på dette de siste ti-årene. 

Vi har fått et system som bruker mye ressurser og tid på å organisere seg selv uten tilstrekkelig offentlig innsyn. I de regionale helseforetakene er det ikke tilstrekkelig oppmerksomhet om grunnen til at de er der: å tilrettelegge for sykehustilbudet til befolkningen og hvordan det utvikles. Til tross for at det foreligger omfangsrik dokumentasjon på utfordringer med modellen, tas det ikke med i utredninger (Kvinnsland-utvalget) og som grunnlag for endringer.

Den kostbare skandalen i Helse Sør Øst kommer på flere millioner av kroner i tillegg til tapet av konfidensialitet over pasientopplysninger, føyer seg inn i en rekke av skandaler. Når systemet jobber for egne prosjekter, for løsrevet fra tjenestene, betyr det utfordringer med innsyn og oversikt for andre. 

Retorikk erstatter åpenhet. Det er brudd på noen grunnleggende offentligrettslige prinsipper og bidrar til høy og vedvarende risiko. Selvfølgelig må det endres. Det er spørsmål om når. 

Retten til en frist for når du skal få helsehjelp fra helseforetaket

Under årets helserettseminar i Lillehammer var det to hovedtemaer, helseforetaksorganiseringen med utgangspunkt i Kvinnsland-utvalgets utredning, og retten til helsehjelp. TV2 avslørte 28. februar 2017 at de regionale helseforetakene kjøpte et DIPS system, som innebærer stor risiko for at ventetiden registreres feil og at den fristen pasienter har rett på ved henvisning til spesialisthelsetjenesten settes feil. Jeg foreleste om retten til spesialisthelsehjelp. Her gir jeg en helt kortfattet versjon.

Hva har du rett på?

Du har rett til tilbakemelding innen 10 dager etter at henvisningen fra fastlegen er mottatt med informasjon om når du kan forvente å få helsehjelp og en frist for når helsehjelpen senest skal gis. Denne fristen gir deg forutsigbarhet og kan bidra til at du velger et annet helseforetak dersom den settes langt frem i tid. Du har rett til ny frist for hvert pasientforløp, men ikke flere i det same forløpet.

Fristen skal settes slik at du da er i gang med helsehjelpen, det vil si i et pasientforløp som kan omfatte ulike former for helsehjelp, undersøkelser, kirurgiske inngrep, opptrening.  Denne fristen er ikke oppfylt ved et første møte på sykehuset, som ikke leder til umiddelbar oppfølgning.

Du bør be om informasjon om din frist. Dersom sykehuset ikke har satt en reell frist, men sier at den er oppfylt flere uker før pasientforløpet er iverksatt, for eksempel ved en samtale i poliklinikken, er fristen satt feil. Da kan du klage til sykehuset og deretter til Fylkesmannen. Fristen skal være reell uansett om du må utredes nærmere fordi tilstanden er uavklart, eller om du venter på et kirurgisk inngrep.

Helseforetaket er pålagt å informere deg og HELFO om denne fristen. Du kan kontakte HELFO dersom du ikke har mottatt en realistisk oppstart på helsehjelpen før fristen. Da er HELFO pålagt å gi deg umiddelbar helsehjelp.

I prioriteringsforskriften står det, se prioriteringsforskriftem § 6.

Dersom fristen er satt feil kan du klage til Fylkesmannen som kan pålegge sykehuset å gi en ny frist som samsvaret med tidspunktet for når pasientforløpet starter.

Vi har erfaring med at disse fristene ikke settes fordi Helseforetakene kan tape penger på dette. Fristen betyr at pasienten kan søke hjelp ved et helseforetak med kortere ventetid, eller at HELFO skaffer deg helsehjelp på helseforetakets regning, noe som forklarer ønsket om å sette lovkravet tilside.

 

 Mer om hvordan frister skal settes

Fristsettelsen i henhold til pbrl. § 2-1b skal ivareta de formål lovgiver har satt for ordningen og dermed for hvilke frister som meddeles HELFO. Fastsettelse av tidsfrist for helsehjelp bygger på en forsvarlighetsvurdering av når pasienten senest skal få helsehjelp og på de forutsetninger fristen skal ivareta. Det betyr at du kan forvente å få en umiddelbar oppfølgning i forbindelse med fristen.

Ved behov for behandling har pasienten derfor både rett til behandling og rett til en frist for når behandling skal gis.

Fristen er avgjørende for å skape forutsigbarhet om når behandling vil bli gitt, og for å kunne benytte HELFO dersom behandlingsfristen brytes. Fristen har således stor betydning for rettigheten og muligheter for oppfyllelse av denne og skal settes for hvert enkelt pasientforløp. Det vil si at det å operere inn en pacemaker er et løp, og det å skifte batterier noen år senere er et annet forløp. Ny henvisning og for ny tilstand, forutsetter ny frist. Det kan oppstå ulike og nye behov knyttet til en diagnose, som gir grunnlag for flere frister. Ny henvisning er et moment i vurderingen av om det skal settes ny frist.

I forarbeidene legges det vekt på sammenhengen mellom fristen og igangsatt helsehjelp uavhengig av hva helsehjelpen omfatter, om det er undersøkelser eller behandling: det skal angis: «når helsehjelp senest skal settes i gang for alle pasienter som den skal utrede og behandle».[1] Denne teksten og ordningen med fristfastsettelse, betyr at det innenfor vurderingsperioden må anslås når helsehjelpen kan igangsettes, med en forutsetning om kontinuitet i pasientforløpet. Det avskjærer samtidig mulighetene for å sette en frist før det er planer om videre oppfølgning.

De pasienter som får igangsatt behandlingsforløpet innen fire måneder skal samtidig få fastsatt første konsultasjon: «Komiteen slutter seg til at pasienter som får en juridisk bindende frist for nødvendig helsehjelp som er under fire måneder frem i tid, også ved svar på henvisningen skal få fastsatt en konkret dato og klokkeslett (time) for oppstart av utredning eller behandling.»[2]

Det trekkes et skille mellom uavklarte og avklarte tilstander. Ved uavklarte tilstander settes fristen til når utredningsforløpet senest skal starte.[3] Med uavklart tilstand menes at pasienten ikke har fått en diagnose, eller det er usikkerhet knyttet til helsehjelpen. Dersom pasientens tilstand er å anse som avklart, skal fristen settes til når behandling senest skal gis. Dersom det skulle vise seg at pasienten trenger helsehjelp på et tidligere tidspunkt, for eksempel fordi helsetilstanden har forverret seg, følger det av kravet til forsvarlighet at pasienten skal ha helsehjelp på et tidligere tidspunkt. I utgangspunktet skal det settes en frist som ikke kan endres til skade for pasienten. Det fremgår av forarbeidene at dersom et behandlingsopplegg ikke fører frem, eller det av andre medisinske grunner er nødvendig å gå over til et helt annet behandlingsopplegg, har pasienten krav på at det settes ny frist for det nye behandlingsopplegget. På denne måten skal pasienten sikres et forsvarlig behandlingsforløp regnet fra det tidspunktet helsehjelpen ble igangsatt.

Behandlingsfristen skal settes for den aktuelle tilstand som skal behandles. Likhetshensyn skal bidra til at alle pasienter blir ivaretatt likt ut fra samme tilstand og kommer til uttrykk i formålsbestemmelsen i pasient- og brukerrettighetsloven, se § 1-1. Helsehjelp med offentlig finansiering skal fordeles rettferdig slik at pasienter med samme behov for helsehjelp skal tilbys samme helsehjelp til samme tid. En rettighet til helsehjelp må ivareta disse hensynene for å fungere som tilsiktet.

Pasientens rettskrav på at det fastsettes en frist, korresponderer med en plikt for spesialisthelsetjenesten til å fastsette fristen og til å oversende den til HELFO, som følger opp ved fristbrudd. Det er ikke lenger pasienten selv som må sørge for oppfølgning etter fristbrudd. For øvrig er ordningen fra 2004 videreført slik at helseforetaket er økonomisk ansvarlig for behandlingstilbud etter fristbrudd. Dette ansvaret er presisert i pbrl. § 2-1b fjerde ledd, der det står at dersom de regionale helseforetak ikke har sørget for at pasienten får oppfylt retten til helsehjelp innenfor fristen, blir rettigheten forsterket slik at helsehjelp skal gis «uten opphold» fra pliktsubjektet eller på pliktsubjektets regning fra andre i eller utenfor landet, herunder private tilbydere. I pbrl. § 2-1b femte ledd står det at pasienten har rett til helsehjelp utenfor landet innenfor den fristen som er satt, dersom det ikke finnes adekvate tilbud i landet. Det er fristen som settes etter den medisinske vurderingen som skal sendes til HELFO. Det gir pasienten en mulighet til å få helsehjelp i et annet helseforetak dersom ventetiden er lang, med fristen i behold.

Det skal settes en frist for den enkeltes behandlingsforløp etter henvisning for når pasienten senest skal få nødvendig helsehjelp. Det innebærer at den settes med utgangspunkt i en faglig vurdering av når behandling senest må gis, ut fra den informasjonen som foreligger før første konsultasjon. Fristen settes med utgangspunkt i en faglig og konkret vurdering av pasientens tilstand og for hver enkelt pasient og behandling. Formålet med rettigheten og ordningen med behandlingsfrist og HELFO, tilsier at «senest» knyttes til når pasienten får oppfylt rettigheten, ved at behandlingsforløpet igangsettes. Dersom det er et behandlingsforløp med flere aktiviteter for å diagnostisere og behandle, skal fristen settes slik at det skapes forutsigbarhet for pasienten om behandlingsforløpet. I et behandlingsforløp kan «senest» innebære når det skal være gjennomført. I dette ligger et krav om vurdering av tilstanden og det seneste tidspunktet for behandling av tilstanden. Praktiske hensyn kan tilsi at det ikke kan gjennomføres, da kravet er at fristen settes innen ti dagers vurdering. Dette kravet og det at fristen ikke kan endres, kan svekke mulighetene for å sette en frist som skaper forutsigbarhet om gjennomføring av helsehjelpen.

Det foreligger informasjon om at helseforetakene praktiserer fristfastsettelse ulikt, hovedsakelig ved at frister settes på to måter:

  1. Etter første møte som er starten av et kontinuerlig pasientforløp – oppnår helsehjelp: ikke behov for å involvere HELFO, ikke behov for å velge annet sykehus med kortere ventetid.
  2. Pasienter som får innfridd fristen etter første møte i starten av en utredning som ikke er ledd i et planlagt pasientforløp for kontinuerlig helsehjelp, undersøkelser, kirurgiske inngrep osv.
  • Intern kø, fratatt mulighetene for å benytte HELFO ved for lang ventetid.
  • Fratatt muligheten for å velge annet sykehus og få ny behandlingsfrist.
  • Fratatt mulighetene for å få behandlingsfrist for behandling i utlandet, dersom sykehusene ikke har tilstrekkelig tilbud.
  • Begrenser oversikten over pasienten, jf. uttalelser fra legene.
  • Medfører feil rapportering av ventetid.
  • Denne praksisen er en omgåelse av rettigheten, der formålet med å benytte utredning er å unngå fristbrudd. Det kan også medføre mangelfull oversikt over ventetid, feil rapportering til NPR.

[1] Prp. 118 L (2012‒2013) punkt 7.5.4.

[2] Innst. 388 L (2012‒2013).

[3] Prop. 118 L (2011‒2012) punkt 7.5.4.

 

 

 

Årets helserettskonferanse i Lillehammer

Konferansen er rettet mot ledere og ansatte i helse- og omsorgssektoren og tar opp aktuelle temaer. Årets konferanse handler om den nylig avgitte utredningen om helseforetakene, og om endringer når det gjelder rettigheter til helsehjelp i kommunen og i sykehus.

Vanligvis deltar rundt 200 på denne konferansen, som i år er 6. og 7. mars. Erik Wold leder debattene. Her er programmet og påmelding:

Høgskolen i Lillehammer arrangerer hvert år Den nasjonale helserettskonferansen på Lillehammer. Den 6. – 7. mars arrangeres Helserettskonferansen for 11. gang på Lillehammer Hotel. Denne gang med hovedtema «Helseforetaksmodellen og pasientrettigheter i spesialist- og kommunehelsetjenesten». Representanter fra Kvinnslandutvalget vil redegjøre for sin innstilling. Kvinnslandutvalget har hatt som mandat å vurdere ulike organisasjonsmodeller for sykehus, herunder alternative modeller for hvordan staten kan organisere eierskapet til sykehusene.

Pasientrettigheter vil bli belyst både ut fra kommunenes og statens ansvar for eierskap og organisering. Er organiseringen og ansvarsfordelingen egnet til å sikre lik tilgang på tjenester av god kvalitet, samt tillit og sikkerhet i helsetjenesten? Hvordan er innholdet i pasientrettighetene og hvordan er praksis med hensyn til oppfyllelse av rettighetene?  Har vi oversikt og kontroll over kapasiteten i pasienttilbudet? Er det en skjult ventetid?  Hvordan ivaretas rettighetene til psykisk syke? Dette er spørsmål som vil bli belyst og drøftet på konferansen i 2017.

Oppdatert kunnskap om sentrale bestemmelser i helselovgivningen er viktig for at de ulike aktører og instanser skal fremme pasientrettigheter, og målsettingen om likeverdige tjenestetilbud og en helsetjeneste av høy kvalitet.  Derfor vil vi på konferansen gi en oversikt over nyheter og aktuelle problemstillinger i helsetjenesten.

Konferansen er en viktig møteplass og arena for kunnskap og kunnskapsutveksling om sentrale og aktuelle spørsmål helsetjenesten. I år som tidligere er målgruppen for konferansen helsepersonell og da primært leger, sykepleiere og psykologer, samt styremedlemmer i helseforetak, saksbehandlere i helsetjenesten, pasientorganisasjoner og ledere på ulike nivå både i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten.